Monstersneglen

Jeg jobber ute i det fri blant busker og blomster og trær, og det er ikke til å unngå at jeg støter på insekt og andre kryp i ny og ned. Og det er helt greit.

Mark er helt greit. De er trege, trekker seg unna og er gull verdt for plantene. Edderkopper er også helt greie, de stikker av så snart du kommer i nærheten av de.

Store biller og spesielt tusenbein er utrolig ekle å se på men i det minste springer de og fort sin vei. Maur derimot, særlig de små svarte som ofte bor mellom heller i byen, er noen forferdelige små beist. Så snart du forstyrrer hjemmet deres kryper de oppover skoene dine og biter deg i leggen.

Men alle disse er ingenting mot det ekleste av det ekle, sneglen. De er tykke og slimete og motbydelige. Bare tanken på snegler ålende over huden min gjør meg kvalm.

I dag holdt jeg på å luke ved Biskopen, altså i bedet som går langs forsida på huset hans. Jeg holdt på med disse buskene,

som var fulle av gammelt løv. De underste lagene med løv er ofte konstant fuktige, og snegler liker seg veldig godt der. Jeg støtte på en og annen babysnegle, men jeg har jo tross alt hansker på og det var null problem og kaste løv med snegle oppi sekken.

Så strekker jeg hånda nedi busken for ta ut en neve full av løv, og kjenner at tommelen presser mot noe mykt. Jeg trekker til meg hånda med et hysterisk hyl, for jeg vet instinktivt at det er en snegle. Kollega Anne Grethe ser bekymret på meg og lurer på om jeg har skadet meg eller noe.

Jeg peker ned i busken og hva er det som ligger på lur der?

Jo, DENNE JÆVELEN!

Den endte sine dager i en gjenknyttet søppelsekk, for å si det sånn.

Nå kan Biskopen komme hjem fra ferie til et vakkert og monstersneglefritt bed.