Endelig sommerferie

Det har bøttet ned i omtrent hele dag. Himmelens sluser har virkelig åpnet seg. Noen der oppe har skrudd på krana og helt glemt å skru den av.

Og det er helt greit. Fantastisk greit. For jeg var ikke på jobb i dag! Fredag hadde jeg min siste dag og jeg har nå FERIE fram til jeg drar til Skottland i september.

Jeg sendte noen tørre tanker til de stakkars sjelene som ikke har ferie og var på jobb i dag, men jeg må innrømme, at innerst inne så godtet jeg meg litt. De må rote rundt i gjørma mens jeg sitter inne og ser på regnet. Haha. De slipper i alle fall og vanne plantene.

Nå som jeg har ferie har jeg tid til å gå igjennom alle bildene jeg tok på jobb i sommer. Etterhvert kommer jeg til å skrive litt om hva vi har bedrevet.

Inntil videre vil jeg bare rette en takk til de kjekke folka jeg har jobba med i sommer:
Tusen takk for i år!

Screenshot fra Trondheim Bydrift: The Movie

Trøndersk sommer.

Sørlandet og østlandet har over 20 grader, sol og skogbrannfare. Trøndelag har 10 grader og regn. Og det er ikke så fryktelig gøy når man har utendørsjobb.

11 grader sa dashbordet i bilen i morres. Vindusviskerne sa regn. Jeg sa sukk.

Regn for seg selv er greit. Men kombinert med 11 grader!? Det skulle ikke vært lov. På sommeren. Midt i svarteste juli. Værgudene skulle ha hatt seg en på tygga for å ignorere oss stakkars bydriftsarbeidere i Trondheim.

Jeg fryser veldig lett, og i dag var det nummeret før stilongs. Jeg tok istedet et lag ull og et lag fleece under regntøyet, samt ullsokker i støvlene. Så var man klar for søppelrunde.

Jeg oppdaget fort at selv om man blir varm av å gå ble jeg ikke for varm. Selv om jeg hadde masse klær under hermetiserende regntøy. Og det sier sitt om været.

Regn gjør alle bed om til gjørmete barnehageparadis, som vi noe ufrivillig må rote rundt i. Det er jobben vår, bedet må lukes uansett om du får gjørme langt oppover armene eller ikke.

Då da sitter vi der, med arbeidsmoralen på bunn og hetta tredd godt ned over øynene. Er det ikke snart lunsj? Er det ikke snart helg? Skal ikke sola gløtte fram snart?

Man blir møkkete av blaut jord, merkelig nok, men heldigvis er man godt beskyttet. Regntøy man kan rulle rundt i gress og gjørme i, og engangshansker over arbeidshanskene gjør susen. Og når det endelig blir lunsj kan man hoppe ut av regntøyet, henge det til tørk i den varme garderoben og håpe det blir tørt mens du sitter og varmer deg på en kopp te.

Omsider tar både te og kaffe slutt og du må åle deg inn i regntøyet igjen. Temperaturen har kanskje steget et lite hakk, men regnet er det samme. Man trasker tilbake til Hornemansgården og fortsetter med det forferdelige buskbedet man begynte på før lunsj. Det bedet som er mest gjørmefyllt, og ugresset du luker er i form av sølegresskaker.

Men endelig blir man ferdig med det også, og solen velger selvfølgelig dette tidspunktet til å titte fram fra skyene. Hvor var du for en time siden? Da vi virkelig trengte deg?

Ja, nei. Vi overlevde denne dagen også, selv om det så mørkt ut en stund. Og sommerblomtbedet på Hornemansgården ble ganske fint det og.

Monstersneglen

Jeg jobber ute i det fri blant busker og blomster og trær, og det er ikke til å unngå at jeg støter på insekt og andre kryp i ny og ned. Og det er helt greit.

Mark er helt greit. De er trege, trekker seg unna og er gull verdt for plantene. Edderkopper er også helt greie, de stikker av så snart du kommer i nærheten av de.

Store biller og spesielt tusenbein er utrolig ekle å se på men i det minste springer de og fort sin vei. Maur derimot, særlig de små svarte som ofte bor mellom heller i byen, er noen forferdelige små beist. Så snart du forstyrrer hjemmet deres kryper de oppover skoene dine og biter deg i leggen.

Men alle disse er ingenting mot det ekleste av det ekle, sneglen. De er tykke og slimete og motbydelige. Bare tanken på snegler ålende over huden min gjør meg kvalm.

I dag holdt jeg på å luke ved Biskopen, altså i bedet som går langs forsida på huset hans. Jeg holdt på med disse buskene,

som var fulle av gammelt løv. De underste lagene med løv er ofte konstant fuktige, og snegler liker seg veldig godt der. Jeg støtte på en og annen babysnegle, men jeg har jo tross alt hansker på og det var null problem og kaste løv med snegle oppi sekken.

Så strekker jeg hånda nedi busken for ta ut en neve full av løv, og kjenner at tommelen presser mot noe mykt. Jeg trekker til meg hånda med et hysterisk hyl, for jeg vet instinktivt at det er en snegle. Kollega Anne Grethe ser bekymret på meg og lurer på om jeg har skadet meg eller noe.

Jeg peker ned i busken og hva er det som ligger på lur der?

Jo, DENNE JÆVELEN!

Den endte sine dager i en gjenknyttet søppelsekk, for å si det sånn.

Nå kan Biskopen komme hjem fra ferie til et vakkert og monstersneglefritt bed.